Effekt

Klinisk effekt og sikkerhet [1], [2], [3]

Effekt og sikkerhet ved behandling med HyQvia ble evaluert i en fase 3-studie med 83 PID-pasienter. Pasientene ble behandlet med HyQvia med enten 3 eller 4 ukers mellomrom i totalt 12 måneder (etter en kort titreringsperiode). Doseringen av HyQvia var basert på tidligere behandling med intravenøs IG 10 % (320 til 1000 mg/kg kroppsvekt/4 uker) og ble tilpasset individuelt, med sikring av adekvate IgG-nivåer gjennom studien.

Resultatene fra studien viste en frekvens av validerte, akutte, alvorlige bakterieinfeksjoner per år (primærendepunkt) ved behandling med HyQvia på 0,025 (øvre grense for det ensidige 99 % konfidensintervallet 0,046). Den totale infeksjonsfrekvensen (sekundærendepunkt) var mindre under administrering av HyQvia enn i de tre månedene med intravenøs administrasjon av IG 10 %: Poengestimatet for den årlige frekvensen for alle infeksjoner var 2,97 (95 % CI: 2,51 til 3,47) for HyQvia og 4,51 (95 % KI: 3,50 til 5,69) for intravenøse infusjoner med IG 10 %.

Nesten alle pasientene oppnådde samme doseringsintervall med HyQvia som de hadde med intravenøs administrasjon. 78 av 83 (94 %) pasienter oppnådde den samme 3- eller 4-ukers doseringen, mens én gikk ned fra 4 til 3 uker, en fra 4 til 2 uker og en fra 3 til 2 uker (2 pasienter trakk seg i titreringsperioden).

Mediantallet for infusjonssteder per måned var 1,09 med HyQvia, hvilket er litt lavere enn mediantallet for steder for intravenøs infusjon av IG 10 % som ble brukt i denne studien (1,34), og betydelig lavere enn for infusjonssteder ved konvensjonell subkutan administrasjon (21,43). 66 pasienter som fullførte den pivotale fase 3-studien, deltok i en forlengelsesstudie³ hvor hensikten var å evaluere sikkerhet over tid, tolerabilitet og effekt av HyQvia ved PID. PID-pasientenes samlede kombinerte eksponering i begge studier var 187,69 pasientår; den lengste eksponeringen hos voksne var 3,8 år og 3,3 år hos pediatriske pasienter.

 
Pediatrisk populasjon [3]

HyQvia ble evaluert hos 24 pediatriske pasienter. 13 pasienter var mellom 4 og <12 år og 11 mellom 12 og <18 år. Behandlingen varte i inntil 3,3 år med en samlet eksponering som tilsvarte 48,66 pasientår (som beskrevet i punktet Klinisk effekt og sikkerhet). Det ble ikke observert vesentlige forskjeller i famakodynamiske virkninger eller effekt og sikkerhet mellom pediatriske pasienter og voksne ved behandling med HyQvia.

PID, primær immunsvikt; SID, sekundær immunsvikt; Cl, konfidensintervall.

Utvalgt sikkerhetsinformasjon. [4]

Sikkerhet

For å redusere risikoen for bivirkninger er det utarbeidet risikominimeringstiltak for HyQvia. Opplæringsmateriell og veiledning til bruk for helsepersonell, pasienter og pårørende er tilgjengelig på felleskatalogen.no.

Utvalgt sikkerhetsinformasjon

Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for innholdsstoffene eller humane immunglobuliner (IgG), spesielt i svært sjeldne tilfeller av IgA-mangel når pasienten har antistoffer mot IgA. Kjent systemisk overfølsomhet overfor hyaluronidase eller rekombinant human hyaluronidase. Skal ikke gis intravenøst eller intramuskulært.  

Advarsler og forsiktighetsregler: Hvis HyQvia ved et uhell blir administrert inn i en blodåre, kan sjokk utvikles. Potensielle komplikasjoner kan ofte unngås ved å infundere preparatet sakte til å begynne med, og sikre at pasienten overvåkes nøye for eventuelle symptomer gjennom hele infusjonsperioden.  

Bivirkninger:

Humant normalt immunglobulin

Bivirkningene som ble rapportert hyppigst med HyQvia var lokale reaksjoner. De hyppigst rapporterte systemiske bivirkningene var; hodepine, utmattelse og pyreksi. De fleste av disse bivirkningene var milde til moderate.  

Bivirkninger som frysninger, hodepine, svimmelhet, feber, brekninger, allergiske reaksjoner, kvalme, artralgi, lavt blodtrykk og moderate korsryggsmerter kan forekomme av og til.

I sjeldne tilfeller kan humane immunglobuliner forårsake et plutselig fall i blodtrykk og, i enkeltstående tilfeller, anafylaktisk sjokk, selv når pasienten ikke har vist overfølsomhet ved tidligere administrering.  

Ved bivirkninger skal enten administrasjonshastigheten reduseres eller infusjonen stoppes. Nødvendig behandling avhenger av bivirkningenes natur og alvorlighetsgrad. Ved sjokk må infusjonen umiddelbart avbrytes og pasienten behandles for sjokk.  

Lokale reaksjoner på infusjonssteder: hevelse, ømhet, rødhet, indurasjon, lokal varme, kløe, blåmerker og utslett forekommer ofte. Tilfeller av transient aseptisk meningitt, transiente hemolytiske reaksjoner, økning i serumkreatininnivå og/eller akutt nyresvikt har forekommet i forbindelse med humant normalt immunglobulin.

Tromboemboliske reaksjoner som myokardinfarkt, slag, pulmonal emboli og dyp venetrombose er blitt observert i sjeldne tilfeller ved intravenøs og subkutan administrering av immunglobulinprodukter.  

Visse bivirkninger kan forekomme hyppigere hos pasienter som får humant normalt immunglobulin for første gang, eller, i sjeldne tilfeller, når produktet med humant normalt immunglobulin byttes ut, eller når det har gått lang tid siden forrige infusjon. Potensielle komplikasjoner kan ofte unngås ved å infundere produktet sakte til å begynne med.  

 
Rekombinant human hyaluronidase

Etter markedsføring har de hyppigst rapporterte bivirkningene ved bruk av rekombinant human hyaluronidase i lignende formuleringer administrert subkutant for dispersjon og absorpsjon av subkutant administrerte væsker eller legemidler, vært milde lokale reaksjoner på infusjonsstedet, for eksempel erytem og smerte. Ødem er hyppigst rapportert i forbindelse med administrering av store væskevolumer subkutant.  

Overførbare stoffer

Humant normalt immunglobulin og humant serumalbumin (stabilisator for rekombinant human hyaluronidase) fremstilles fra humant plasma. Standardtiltak for å hindre infeksjoner som skyldes bruk av legemidler fremstilt fra humant blod eller plasma, omfatter valg av donorer, screening av individuelle donasjoner og plasmapooler for spesifikke markører for infeksjon, samt bruk av effektive produksjonstrinn for inaktivering/fjerning av virus. På tross av dette kan ikke risikoen for overføring av smittestoffer totalt utelukkes når legemidler fremstilt fra humant blod eller plasma blir administrert. Dette gjelder også ukjente eller nye virus og andre patogener.  

Tiltakene som er truffet, anses som effektive mot kappevirus som humant immundefektvirus (HIV), hepatitt Bvirus (HBV) og hepatitt C-virus (HCV), samt for de nakne virusene hepatitt A (HAV) og parvovirus B19.

Det finnes betryggende klinisk evidens for at hepatitt A eller parvovirus B19 ikke overføres med
immunglobuliner, og det antas dessuten at antistoffinnholdet gir et viktig bidrag til virussikkerheten.